Teaternytt har begynt å anmelde forestillinger i amatørteaterfeltet. Men hva er det vi ser etter? Se for deg at en skal på en barneteaterproduksjon av «Hakkebakkeskogen» i Liksombygda. Anmelderen går inn i salen og skal i etterkant skrive om opplevelsen. Hva skal det skrive om? Hva skal en se etter? Hvilke briller skal en ta på? Hva bør en finne ut av? Dette er hva Teaternytt ser etter når anmelderene våre tar oppdrag.
Aller først er viktig si noe om ditt subjektive øyet og din bakgrunn. Det jeg velger å nevne i denne sammenhengen er min 10 års regi- og teaterpedagogerfaring fra en Kulturskole, og det vil prege kritikken. Deretter se på teatergruppa sitt utgangspunkt. En må tenke på i hvilken sammenheng de spiller i; Har de en ide om noe? Hvem er egentlig alle de som er på og bak scenen? Hvilken grunn har de til å spille, og hva ønsker de å oppnå med forestillingen? For eksempel kan da » Hakkebakkeskogen» i Liksombygda spilles av første kull på en kulturskole med 10-12 åringer i egen gruppe. De har hatt 4 års dramaundervisning. Omstendighetene er da gjerne ønsket å få spille flere roller, og at de har laget kostymer og scenografi selv. Semesteret har i hovedsak handlet om rolleutvikling, og forestillingen er en åpen og gratis visning for foreldre og familie for å vise et resultat av et semester innen fordypning i rollearbeid.
Anmelderen må enten skrive om dette, eller ha det med i vurderingen på forestillingen. Deretter må en finne ut av pedagogen sin oppgave og ide. En må vurdere ut fra hvem de er og hva de vil. Hva en jeg egentlig på? Det en ser etter er derfor valg, rammer og forutsetninger. Amatøren må gjerne løftes, men den profesjonelle kan gås i sømmene. Kritikken kunne derfor sett slik ut:
«Forestillingen var preget av elevenes gode rolletolkninger, men regien til pedagogen hjalp lite og var til tider ødeleggende og virket tilfeldig eller fraværende. Kulturskolen burde ha tilrettelagt rommet bedre for teater for å ta teaterfaget og ta elevene mer på alvor. Det så ut som et lager med et ubrukelig betonggulv. Scenografien var fantastisk, og her vil jeg fremheve elev Kari Nordmann. Hun skapte en magisk og sommerlig skog, og gir elevene muligheter til å bevege seg som dyr på flere nivå med godt kamuflerte turnmatter på scenen.»
Analysen handler om hva de prøver å være, hva teateret er for aktørene, hvorfor de spiller for publikum og hva de representerer i amatørteaterfeltet. Det er blitt tatt valg, eller det er ikke blitt tatt valg. Godt arbeid må krediteres og beskrives. Samtidig er det lett å se mangel på kompetanse, tid eller rammer. Det kan adresseres, som for eksempel slik:
«Hakkebakkeskogen fungerte ikke optimalt for den type rollearbeidet gruppa har vært gjennom. Det kan være på grunn av at pedagogen overtok midt i semesteret og beholdt valg av stykke. Trine Olsen sin fagkompetanse i teater og barnepedagogikk synes helt tydelig. Barna var trygge, leverte gode karakterer og hadde et høyt nivå av samspill. De har utforsket egne valg. Gruppa bør neste gang ha en musikklærer inn for å få sangen til å fungere bedre, eller velge et annet type manus. Kulturskolen gjorde her et godt stykke opplæringsarbeid.»
En må alltid lete etter en helhet. Det er helt tydelig hvis en teatervisning er delt, oppstykket eller spriker i alle retninger. Det synes om teatergruppa ikke vet hvor forestillingen bærer hen, eller hvorfor den skal vises. Hvis ikke den profesjonelle lysmannen heller vet hva han setter lys på – gjør han også sannsynligvis en dårligere jobb.
Alle må være med på den samme grunnideen og formspråk. De må forstår stykket, musikken, regien m.m. Energien på scenen og ut i salen sier alt, og det er derfor teater er et unikt media fordi sal påvirker de på scene direkte i nuet og omvendt. Hvis skogen gjorde at skuespillerne hele tiden snublet, kan det ødelegge hele teateropplevelsen, og dette må skrive om. Da holder ikke bare med bilder, publikumsintervjuer eller terningkast.
Det mest glemte i artikler om amatørteater er å si noe om:
- formidlet de noe?
- hadde stykket en viktig og aktuell ytring?
- var dagens forestilling en troverdig ytring?
- Gir valg av stykke/tema en mening i dag, for publikumet og for gruppa?
Dette kan uttrykkes slik:
«Hakkebakkeskogen» er noe jeg ser elevene synes de er for gamle til å spille. De spiller dyrene troverdig og tilpasser teksten, og dyrene drar meg med i historien. Jeg lar meg bevege – særlig av «vaktmestertolkningen» Magnus Duren gjør av elgen. Den er en fysisk genistrek. Det gir ingen mening å spille «Hakkebakkeskogen» for denne teatergruppa, eller for foreldrene. Jeg mener Torbjørn Egner sin fortelling ikke har overlevd en ny generasjon og en ny tid utover å bare bli nostalgi. Begeistringen uteblir. Språket og tregheten i et gammelt 1970-talls manuset stopper forestillingen fremdrift ingen kan redde med spill »
Det er viktig å få med navn på opphavsmenn og de som står bak teaterproduksjonen i flere ledd. Dette utelates ofte i teater, og det er en uting. Ofte gir kritikere skuespillerne all æren, men uten manus, musikere, regi, medspillere, kostyme, lys m.m. er ikke skuespilleren noe! Og til slutt; Uansett nivå eller ærend må teater beskrives med fagkompetanse. Det er viktig å skrive med faglig respekt for at noen har tenkt eller burde ha tenkt. Tenk om vi skulle beskrevet en skikonkurranse slik:
«Det var fint ute i skogen, og løperne kom på linje en etter en på langrenski. Noen litt raskere enn andre. Det var god stemning langs løypa og alle kom i mål. De som gikk på ski var fra Oslo et sted. Vi så ingen kvinner i løypa. De var skikkelig flinke og falt ikke engang. Disse 20 til 25 -åringen må ha øvd mye!».
Vi tar med professor Anne-Britt Gran fra kulturstudier på BI (tidligere ansatt ved UiO Teatervitenskap) sin akademiske tilnærming for å se kvaliteten på en teaterforestilling. Dette er kort fortalt hennes liste for elementer i en analyse:
- Relevans
- Kommunikasjon
- Effektoppnåelse
- Underliggjøring
- Refleksjonsnivå
- Formidlingspotenisalet
Disse 6 punktene skal synliggjøre mål og premissene for forestillingen. Bruk teater med omhu og ikke undervurder deltagere og mottakere, eller teaterets kraft. Det er så trist med kleine reproduksjoner og halvhjertede oppgulp. Det gjelder også for visninger av stykker i undervisning.
En kritikk kan gjerne gå gjennom fagområdene fra regi, dans, musikk, lys, lyd, kost og mask, scenografi m.m. og mestring og valg av teaterform og teaterstykke. Oppsummer gjerne om alle feltene hadde en fellesnevner, ide, samspill eller funksjon- og av og til kan en ting ødlegge alt. Jeg sier alltid; hvis en statist piller seg i nesa er den magiske kjærligetsscene ødelagt.
Og plutselig er teater en magisk opplevelse. Det vanskeligste er å beskrive denne følelsen. Det er en helt egen type energi – dette «noe» vi teaterviter ikke kan beskrive vitenskapelig. Det kan av og til påvirkes av en hendelse i samfunnet, i salen eller i ensemblet. Det er denne følelsen både publikum og aktører gjerne vil oppleve igjen og igjen. I teater kan den være der en kveld og fraværende neste kveld. I et teaterliv kan den være der en gang hvert femte år. Men den er verd å vente på – hver eneste gang!
Det er viktig å være varsom, men ærlig i amatørteaterkritikken. En må velge med omhu hva en vil ha fokus på og hva en ikke trenger å nevne. Noen gode råd er:
- Skill på hva du skriver om voksne og unge, profesjonelle og amatører, de nye og de drevne.
- Se om de er på vei et sted istedenfor å irriteres deg over alt som ikke fungerer.
- Beskriv de og det du vil se mer av. Løfter frem et unikt arbeid i alt kaoset.
- Husk at crew og hjelpeapparatet er en viktig del av de sceniske resultatet.
- Adresser kritikken til de med ansvar, og se etter aktørenes eierskap til forestillingen.
- Snakk med dem for å forstå forutsetninger, rammer og mål.
