Omprioritering i kulturpolitikken i fylkeskommuner og kommuner skjer hele tiden. Problemet er hvis vi går rundt å tror at fylkeskommuner og kommuner tar et hovedansvar for støtte til lokalt amatørteater. Det gjorde de i kulturpolitikken fra og med 1970-tallet, men dette gjennomgikk en stor endring fra og med århundreskiftet.
Kulturbyråkrater og politikere begynte fra 2000 å fremme noen få eksklusive sentre, nettverk, fagutdanninger, produksjoner eller enkelte miljøer. Dette på bekostning av å satse på bredde med tilretteleggende tiltak for lokal kultur, langsiktig tenkning og faste kulturstillinger. Konsekvensene er blant annet:
1. Det meste av lokal støtte til amatørteaterdrift, underskuddsgarantier, gratis lokaler m.m. ble borte, eller har stått stille i 23 år (det er forskjell på dette geografisk og i store/små kommuner).
2. De fleste kulturadministrasjoner i norske kommuner har blitt lagt ned og erstattet med stillinger og drift av kulturskolen og kulturhus. Det siste kultursjefene i Norge venter på er pensjon, og stillingene legges (som regel) deretter ned. Rene kulturavdelingene er borte, og kultur blir oppfattet av mange som en politisk sekundæroppgave og taper derfor for andre samfunnsoppgaver.
3. Kulturskoler og kulturhus har mange steder blitt konkurrenter på det samme kulturmarkedet som egen lokal kultur. Det skal tjenes inn penger til kommunene, og de må verne om egne kulturprosjekt. Egenproduksjon innen teater i kommuner og fylkeskommuner blir lett å sette bukken til havresekken.
4. Viken Teaterråd møter lite kunnskap om amatørteater hos ansatte i fylkeskommuner og kommuner. Forvaltningen fraskriver seg ansvar for eget kulturfeltet, gjerne ved at de ikke vet om dem fordi de ikke kartlegger eller har kontakt med lokale utøvere. Det de ikke vet om trenger de ikke forholde deg til. Lokal kultur sees som et produkt. Et korps skal være der på 17.mai – men det er ikke på dagsorden hvorfor og hvordan et korpset blir til.
5. Fylkeskommunene drifter skolesekk, regionsteatere og satser på prestisjetunge pilotprosjekt innen scenekunst. Kulturadministrasjonene i fylkeskommuner ønsker ikke å ha noe med amatørteater å gjøre utover eventuelt å fortsatt støtte profesjonelle fagsentre for teater. De fleste av fagsentrene for amatørteater er allerede blitt faset ut i de fylkeskommunale budsjettene over de siste 20 årene. Fagsentrene omstiller seg, men de har mistet slagkraft, funksjon og driftsmidler. De fleste streber med urimelige små rammer.
Lokale kulturhus ble til storstua som kunne programmeres med omreisende kultur og egne kommunale særsatsninger. I tillegg kan de lokale aktørene være med å betale. Amatørteatergruppene spiller for det meste teaterstykker i kulturhuset de tjener nok penger på (barneteater og musikaler) for å betale bruk av husene. De fleste lokale aktører inne musikk, dans og teater trenger scener i nærmiljøet sitt med 120-150 seter – og ikke saler på 350-500 seter langt unna i bysentrum. Flere lokaleutøvere har mistet tilgang til lokaler i nærmiljøet sitt til øvelser og lagring. Rene driftsmidler fra kommunen er ofte liten, og bygdehus og gamle kinoer med scene er i elendig tilstand.
Hovedfokus ble flyttet fra fag til inntjening, og fra feltet selv til offentlige oppgaver. Den dagen kulturfeltet ble en sekundæroppgave i norske kommuner ble de fra 1990 bortprioritert økonomisk. Fra 2000 fokuserte alle kulturadministrasjoner i Norges fylkeskommuner profesjonell kultursatsning, for å etterstrebe å nå et nasjonalt og internasjonalt kvalitetsstempel innen kunst. Det er ikke noe galt i den satsningen, så lenge det ikke spiser opp de økonomiske rammene for lokal kultur. Alle ville satse på store kulturhus, DKS og kulturskole.
Fylkekommunalsatsning på amatørteater har smuldret bort. Den største pengesatsningen på amatørteater fylkesmessig er i gamle Akershus/Viken (2.4 millioner). Det skyldes at teaterråd ble overflyttet i 2006 til avdeling for frivillighet/samfunnsutvikling og ut av kulturavdelingen. Andre regionale amatørteatersatsninger i andre fylker ble etter 2000 beskrevet som profesjonelle tiltak, fikk mest mindre fra statsbudsjettet eller ble lagt ned.
Nedlagte Norsk Teaterverksteder (NTV) hadde en kartlegging av fylkeskommunale midler for amatørteater i 2000, den het «Mellom to stoler». I dette dokumentet er de regionale tallene, 23 år tilbake, eksakt de samme som i dag. Noen har mistet bevilgningen, eller de har blitt en del av fylkeskommunens profesjonelle satsninger.
Det ble hevdet rundt 2000-tallet at amatørteateret ikke greide seg fordi de ikke forstår seg på markedsøkonomi og hadde for lite fokus på inntjening. En vanlig butikk i et markedssystem trenger også tilretteleggelse og et reguleringssystem. De bruker veier og er en del av en næringssatsing. De må ha en trygghet for å kunne beholde faste ansatte eller tørre å leie/bygge lokaler. Samtidig krevde offentligheten at kulturlivet skulle bli en SELVSTENDIG næring – helt alene.
Det meste av litt jevnt over tilretteleggelse for alle i lokal kultur ble feid vekk – både av fylkeskommuner og kommuner. Troen på bredde i kulturlivet falt vekk «da hippiene ble ledere med dress.» Hvis du bare satser på NOEN faller de andre fra. Kulturutøvelse utover konsumering er like nødvendig som det for menneske å puste. Den dagen samfunnet forstår det igjen kan kultur bli en primæroppgave både for kommuner og fylkeskommuner. Det handler i første omgang ikke om penger, men om en så en helhetsforståelse for å kunne høste.
Les mer:
Hvor dårlig står det egentlig til med lokaler for amatørteatre? Ville et fotballag funnet seg i å ha trening i et klasserom, øve i en flislagt gang eller bare spille på en ordentlig fotballbane kun når det er vanlig kamp? Neppe. Les mer her.
Revy har ikke hatt noen glansperiode de siste 30 årene. Hvordan kan den bli aktuell igjen? Les mer her.
Prosjektstøtte overstyrer amatørteaterfeltet og all søknadskriving skal falle gratis ned fra himmelen. Hvilke farer utgjør det for feltet vårt? Les mer her.
