I over 35 år har jeg hørt ulike oppfatninger av begrepet «amatørteater» – både innen teatermiljøet, geografisk i Norge og blant folk flest. «Amatørteater» kan rett og slett bety det vi, og samfunnet som helhet, til enhver tid tillegger begrepet. Her er noen av de vanligste oppfatningene av ordet «amatørteater».
Noen mennesker snakker om amatørteater som en spesifikk sjanger fra 1950-1980-tallet, som ofte ble fremført på lokale scener – som skoler eller samfunnshus. Inntektene fra teaterforestillingene ble gjerne brukt til å bygge samfunnshus eller idrettsbaner. På 1990-tallet bestod for eksempel Skirevyen i Follo av håndballjenter, og MIUL (Momoen Idretts- og Ungdomslag) på Løken holdt til i et stort idrettshus, hvor de satte opp teater.
På 1980-tallet ble flere grupper kalt «revy- og amatørteatergrupper», og dette var teatergruppe for voksne. Rundt 2000 bestemte flere av de samme gruppene seg for å utvikle seg til større barne- og ungdomsgrupper. I Akershus kan vi for eksempel nevne Frogner Revy- og Amatørteater og Lunner Revy- og Teatergruppe.
«I dag forbinder yngre mennesker ofte amatørteater med store, musikalske forestillinger med barn og unge, eller teaterskoleopplæring.»
Etterhvert fjernet flere revy- og amatørteatergrupper «revy» fra navnet sitt, og de begynte å ligne mer på «teaterlag», som ofte hadde sine røtter i ungdomslag, avholdsforeninger, husmorlag og andre interesseorganisasjoner. I byområdene på Østlandet ble ikke ordet «lag» først valg, ettersom teatergrupper oftere var etterkommere av litterære klubber (de dramatiske selskaper) for den øvre middelklassen og oppover.
I dag forbinder yngre mennesker ofte amatørteater med store, musikalske forestillinger med barn og unge, eller teaterskoleopplæring. På 1970-tallet økte støtten til barn og unge som en del av en ny kulturpolitikk, og flere fond, som Sparebankstiftelsen, Frifond, Solofondet med flere, begynte å satse på disse gruppene. Dette førte til en unik oppblomstring av barne- og ungdomsteatre, og barn har etter hvert i seg selv blitt et eget teaterpublikum – med spesifikke repertoarer, både på de store teatrene og gjennom Den kulturelle skolesekken. I Akershus utgjør barn og unge i dag 4 av 5 av alle teatergrupper, mens på 1980-tallet var de kun et fåtall.
«Definisjonen av «amatørteater» der utøveren må leve av teater, eller ha utdanning fra en høyere utdanningsinstitusjon, er problematisk for mange.»
Begrepet «amatørteater» kan noen ganger brukes som et nedsettende adjektiv, som for eksempel «Du er helt amatør!», hvilket betyr at du ikke er dyktig i teater. Men en «amatør» er ikke nødvendigvis uegnet, dum eller håpløs – og heller ikke nødvendigvis ny i faget. En amatør elsker teater, uavhengig av ferdigheter, og ønsker bare å være en del av teatermagien. Sjangre, som for eksempel spel, blir ikke forvekslet med dårlig voksenteater innen revy- og amatørteater. Spel var også tidlig ute med å inkludere profesjonelle både på scenen og i produksjonen, noe som gav en annen faglig tyngde og en rekkevidde utover det lokale publikum. Flere steder i Norge opprettholder spel fortsatt denne profesjonelle statusen, men dette gjelder ikke i Akershus.
Det blir heller ikke snakket så mye om forskjellen mellom amatører og profesjonelle innen flere teatersjangre, som for eksempel figurteater, teatersport, stand-up, sirkus og revy. I disse formene kaller aktørene seg ofte ikke skuespillere, men bruker heller ordene «aktører» eller «artister». Dette er folkelige teaterformer, som har sine røtter i mimustradisjonen (cirka 2000 f.Kr.), hvor teaterhåndverket læres gjennom erfaring og muntlig overlevering. Aktørene i disse formene mangler ofte formell utdanning og har vanligvis ikke teater som hovedinntekt.
«En amatør elsker teater, uavhengig av ferdigheter, og ønsker bare å være en del av teatermagien.»
Definisjonen av «amatørteater», der utøveren må leve av teater eller ha utdanning fra en høyere utdanningsinstitusjon, er problematisk for mange. De som faller utenfor denne definisjonen, vil ikke nødvendigvis identifisere seg som «amatørteater». Å kalle seg «semiprofesjonell», eller å jobbe med «scenekunst», har derfor blitt en løsning. Begrepet «semiprofesjonell» brukes ofte i dag om aktører som har hatt betalte kontrakter – eller har jobbet sammen med profesjonelle flere ganger.
«Scenekunst» er et interessant begrep, som har gjennomgått en betydelig forandring. I dag brukes det ofte naturlig for å erstatte «teater» og «amatørteater» – både av amatører og profesjonelle. Begrepet benyttes gjerne for å gi amatørteaterfeltet et løft inn i en ny tid og for å fagliggjøre det. Siden 1980-tallet har flere valgt å ta teaterutdannelse i utlandet, eller ved høyskoler. I denne perioden har kulturarbeidere begynt å omtale seg selv som betalte scenekunstnere, selv når de jobber med amatørteater og pedagogisk opplæring.
Det moderne teateret (1890–1930) trengte et nytt begrep rundt 1960 (USA), ettersom «moderne teater» per definisjon er sjangerovergripende og eksperimentelt. Begrepet «scenekunst» ble brukt om fysiske og visuelle kunstneriske uttrykk, som ikke nødvendigvis utspiller seg på en tradisjonell scene. Utøvere og skapere innen scenekunst har ofte høy kunstfaglig utdanning innen musikk, billedkunst eller dans. Både det moderne teateret og performance art har utfordret det klassiske teateret både i teori og innhold. De var eksperimentelle og preget av postmoderne ideer, hvor alt er likestilt og i prosess – uten nødvendigvis å ha en fastlagt mening eller kjente rammer. Forestillingene kunne være tverrfaglige kunstprosesser som omdefinerte publikums rolle.
«Begrepet scenekunstner benyttes gjerne for å gi amatørteaterfeltet et løft i en ny tid og for å fagliggjøre det.»
Scenekunst i dag kan omfatte teater, dans, opera, ballett, musikk eller andre kunstformer fremført på en scene. Begrepet er imidlertid tungt preget av sin tilknytning til kunstutdanning og har et sterkt fokus på kvalitetsbegrepet, det utvalgte geniet og konstant nyskaping. Teater deles derfor ofte inn i kvalitetsnivåer basert på kunstteorier og definerte kunstretninger, og en performancekunstner finne det merkelig når «scenekunst» brukes om klassisk teater. Tidligere ble en dukkefører omtalt som nettopp det, mens vedkommende i dag gjerne omtales som figurteaterscenekunstner.
Amatørteateret i Norge, fra 1750 til 1950, var ofte foreningsteater eller skoleteater. Det var en viktig del av dannelsen i de høyere samfunnsklassene, spesielt innen verdenslitteraturen. Så, på 1960-tallet kom «dramalæreren med lilla skjerf» – et skifte fra fokus på litteratur til vektlegging av personlig uttrykk og utvikling av individet. Innen drama kan ingen bli kastet ut på scenen uten først å gjennomgå trygghets- og bevissthetsøvelser. Alle må gjennom utallige dramaøvelser som hjelper dem å slippe hemninger og utvikle kreativitet sammen som gruppe. Øvelser, som for eksempel «speiløvelsen», skulle modne deltakerne. Litt flåsete sagt kanskje, men sagt av en dramalærer med hud og hår.
Skoleteateret kontra dramaundervisning representerer den evige konflikten mellom kunst og kultur. I amatørteatergrupper ser vi ofte en splittelse mellom de som ønsker å spille repertoaret fra de store teatrene, og de som ønsker å lage amatørteater med egne historier og humor. Amatørteatergrupper sier også gjerne at de har overgått seg selv og er de beste. Selv om de kanskje ikke er det, må de tro på det de gjør for å bruke all sin fritid på teateret. For mange handler det mer om mestring og spennende utfordringer enn om å være best. Revyfolk spiller på sin side ikke Shakespeare, på samme måte som fotballspillere ikke er svømmere, og for mange er ikke revy teater. Revyfolk selv ser ofte på «teater» som synonymt med seriøst teater, mens revy er et show og en del av en bred og folkelig humortradisjon. De skiller gjerne på revy og amatørteater i gruppenavnet.
«Så, på 1960-tallet kom «dramalæreren med lille skjerf» – et skifte fra fokus på litteratur til vektlegging av personlig uttrykk og utvikling av individet.»
Lærerne forsetter å kaller dagens undervisning i teater for dramaundervisning, selv om mange nå fokuserer på ren skuespillerteknikk og teaterproduksjon. Dramapedagogikken kom blant annet til Norge fra Tyskland, og fra 1960-årene ble teater et eget fag i grunnskolen. Før det hadde skolen i over 200 år drevet med skoleteater som en del av norskfaget, og det het «skoleteater», ikke «amatørteater», som var det de voksne drev med på fritiden. De dramatiske selskapene (1760–1840) på sin side var for borgerskapet og ble flere steder spiren til våre store teatre. De folkelige bevegelsene i husmorlag, avholdsforeninger og andre organisasjoner hadde et behov for å fremme politiske meninger, formidle folkeopplysning eller rett og slett «lufte» saker gjennom lekne fremstillinger og spillopper på samlinger. I foreningslivet hadde også allsang en viktig plass.
Noen teaterformer i teaterfeltet har lav verdi, det er gjerne former vi ikke kjenner så god til i vår del av verden. Akershus Teaterråd registrerer for eksemepel ikke pop-up-teater, eller uorganiserte teatergrupper i ungdomsklubber, bedrifter, kirkesamfunn og andre organisasjoner. Teater produseres også i folkehøgskoler, Steinerskoler, 4H, bygdeungdomslag, museer, IOGT (avholdsorganisasjon), Norges ungdomslag og flere andre steder. Historisk har disse institusjonene hatt stor teateraktivitet. Det finnes også sjangre som ikke regnes som amatørteater – som figurteater, mime, fortellerteater og performance.
«I amatørteatergrupper ser vi ofte en splittelse mellom de som ønsker å spille repertoaret til fra de store teatrene, og de som ønsker å lage amatørteater med egne historier og humor.»
Verdiene våre, og dermed også vår forståelse av kultur og kunst, endrer seg hvert tiår – avhengig av hvem som har makt til å ytre seg og sette trender. Begrepene våre formes av de nye generasjonene som ønsker å slippe til, samt av samfunnets endringer. Amatørteaterbegrepet er en del av denne utviklingen, og det kan nå være på vei inn i en ny fase – om begrepet ikke forsvinner helt. Denne nettsiden har bevisst valgt å kalle seg Teaternytt og ikke Amatørteaternytt. Om dette er riktig eller galt, er det opp til øyet som ser.
