Sitatet er henta fra en parkeringssituasjon på Grue, der jeg og mine foreldre skulle se et spel sammen. Min far har en funksjonsnedsettelse, og vi spurte en av parkeringsvaktene om det var ei handicapparkering i nærheten, slik at det ikke skulle bli så langt å gå. De hadde ingen, iallfall var det lite vilje til å finne løsninger spontant når spørsmålet kom. Dermed endte vi opp med to valgmuligheter; enten å slippe ham av foran inngangen mens en av oss andre parkerte bilen, eller at han parkerte bilen sjøl og brukte den tida det tar å gå bort. Vi valgte sistnevnte.
Sommersesongen er høgsesongen for spel, og mange publikummere finner veien inn i ulike spelarenaer rundt omkring i et langstrakt land. Spel kommer i alle varianter, og spillarenaene likeså. Jeg har opplevd å måtte sitte nærmest rett på bakken med en slags planke under baken, til å sitte mange meter over bakken i et enormt amfi, når jeg har vært på spel. Det har ikke vært noe problem fordi jeg er funksjonsfrisk, og kan fint sitte på bakken eller klatre rundt i amfier, for å finne meg en plass. Det er heller ingenting galt med det, de ulike arenaene gjør at amfiene blir ulike, det er helt naturlig og en del av teateropplevelsen. Men det er viktig med bevisstgjøring i forhold til hvilke muligheter en har for å tilrettelegge for publikummere som har ulike funksjonsnedsettelser, slik at de enkelt kan få delta på arrangementet. Og et godt sted å starte er å tilby egne parkeringsplasser nærme spillarenaen for alle som har handicapbevis.
På Rjukan har de kommet langt i forhold til å tilrettelegge, noe som viktig ettersom spelet foregår på juvet av Rjukanfossen og det er bratt og ulendt å ta seg rundt. Egne parkeringsplasser var reservert oppe ved spillearenaen, dette var godt informert om spelets hjemmeside og en kunne bare ta kontakt hvis det var spørsmål. En fikk raskt svar ved henvendelse, og de var veldig imøtekommende og servicevennlige. Jeg måtte spørre om hvor langt det var fra parkeringsplassen og ned til spillarenaen, hva som defineres som «kort avstand» er ikke alltid så lett å vite for en som går sakte og er ustø. Er det noe å holde seg i de partiene der det er bratt? Og hvordan er underlaget? Dette er også ting jeg måtte spørre om, for å kunne ta ei vurdering på om han kunne gå sjøl eller trengte å skyss ned. Jo mer presis informasjon som legges ut, desto bedre er det for den som skal ta avgjørelsene. Alternativet for min far var å bli kjørt på firhjuling, og her hadde arrangøren hadde god beredskap gjennom Røde Kors, som kunne hjelpe til med dette. Det er veldig bra! Noen ganger er avstanden mellom parkeringsplass og spillarena lang, eller som i dette tilfelle; bratt.
Rjukan hadde også snekra en egen platting for publikummere med funksjonsnedsettelse, slik at en kan få sitte i egen stol med rygg under forestilling. Den var naturlig nok plassert bakerst, slik at den var lett i forhold til transport. I amfier som ikke er integrert i spillearenaen, er det en stor fordel å kunne sitte foran på bakken hvis en bruker rullestol, eller at det er reservert plasser på første rad i amfiet, slik at en slipper å navigere rundt blant trange seterader uten muligheter til å holde seg fast.
Mitt inntrykk etter å ha besøkt flere spel er at det er varierende hvor godt tilrettelagt det er for publikummere som har ulike funksjonsvariasjoner, men det handler ikke om at en ønsker å ekskludere, men heller uvitenhet. En har ikke tenkt gjennom ulike problemstillinger før arrangementet avholdes, og i noen tilfeller kan det også være krevende å tilrettelegge. Men et godt sted å begynne er å sørge for at en kan tilby gode parkeringsmuligheter, bistå med transport og sørge for å ha Røde Kors tilstede. Et annet godt sted å begynne er gjøre informasjonen om spillearena og framkommelighet så presis og tilgjengelig som mulig. Dette gjelder også hvilke toalettfasiliteter en kan tilby, det som er en selvfølge for funksjonsfriske, kan by på utfordringer hos andre. Men god informasjon i forkant gjør at en kan ta ei vurdering på om en ønsker å reise på et arrangement, spel er sin egen kategori fordi det spilles gjerne ute i et naturlandskap med mer krevende framkommelighet, og står ovenfor helt andre problemstillinger enn for eksempel ulike kultursaler der arkitektene allerede har gjort jobben å bidra til god tilrettelegging. Min far har glede av å reise på spel, og vil sikkert reise på flere også i framtida, men jo flinkere arrangørene er til å informere og legge til rette, desto enklere blir det for ham å kunne velge å reise. Dette viktig inkluderingsarbeid, og en viktig verdi å få kunne være en naturlig del av helheten uten å føle at en belaster eller er mer til bry.
Les også:
Ragnhild Arntsen mener at inkludering er nødvendig for integrering. Hvor flinke er vi egentlig til dette i feltet vår? Les om inkluderingsarbeidet Sjiraffen kultursenter gjør i Trondheim her.
Inkludering handler ikke alltid bare om tekniske løsninger, men om frihet og verdighet. Det er viktig å ikke møte hindringer, men gjennomtenkte og brukervennlige løsninger. Les mer om ramper og rullestoler i kultursaler her!
