I disse dager starter Teaternytt opp med teateranmeldelser av forestillinger i amatørfeltet, noe som tilhører sjeldenhetene i dag. En kan jo undre seg over hvorfor det har blitt slik, for en anmeldelse skal fungere som ei faglig tilbakemelding til produksjonen – og når dette leddet i praksis er fraværende, hvor skal regissøren da få nødvendig og faglig respons? Vil ikke et fravær av anmeldelser bremse utviklinga i feltet og bidra til ei usynliggjøring? Og er ikke dette bekymringsfullt på lenger sikt?
Noe av årsaken kan selvfølgelig ligge i at avisene i stor grad begrenser seg til omtaler av arrangement, rett og slett fordi en har ikke tilgang på kompetente kulturjournalister. Og derfor ender spalteplassen, som forestillingene får i avisene, opp som en triviell synsing – der en for eksempel hører litt med noen publikummere om de likte det som blei presentert. Dette er også viktig, omtaler er en viktig bidragsyter til at forestillinger får oppmerksomhet og dermed også flere publikummere. Men en kan se en tendens at dette også blir prioritert vekk, eller i det minste prioritert i veldig varierende grad. Og hva står en igjen med da? Usynlighet.
Teaternytt ønsker på ingen som helst måte at feltet vårt skal være usynlig, snarere tvert i mot! Og en del av synliggjøringa er anmeldelsene. Men dette forutsetter at en har kompetente anmeldere, som kan se både det pedagogiske og kunstneriske arbeidet, og som kan gi ei god tilbakemelding for videre utvikling. Ingrid Holøs og Juliane H. Sukkstad er først ut, og har i denne omgang anmeldt hver sin musikal; «Annie» med Bæ
MuDa og «Billy Elliot» med Lillestrøm Folketeater. Begge har faglig tyngde og har god kjennskap til amatørteaterfeltet, og kjenner til hvilke utfordringer en gjerne står i der.
Da smeller vi i gang, dere. God lesning!
