Jeg har en ide om at våre vestlige hoder er gjennomsyret av en opphøyet tro på markedsøkonomiske krefter og rammer – de løser alt. Vårt eget teaterfelt, byråkrater og politiker stoler på markedsøkonomiens unike profesjonalitetsberikelse ovenfor lokal kultur, for å forsikre seg om å kunne gi de beste kunstprodukter til sine innbyggere. Men tror alle på dette?
Flere (blant annet professor Anthony Rhine/art-administator Jay Pension og Oxford Uni. ) mener markedsøkonomiens fokus på produkt, pris, riktig sted/tid og PR ikke passer like godt for non-pofit kultur – kanskje ikke i det hele tatt. Det kan i stedet passe bedre å bygge økonomien i dette feltet opp over tid rundt engasjement, miljø og opplevelser. Da slipper vi kulturell konsumering i bruk, kast og gjennomtrekk.
Enten kan et amatørteater servere et produkt, prise det ut fra kriterier og en eksklusiv innpakning, og tilpasse seg datoer på kulturhuset og deres ulike tilbud – altså en form for kulturbutikk, der de kan ønske en generell PR, eksempelvis for «juleforestilling for alle barnefamilier med besteforeldre i Halden». I den andre tankemåten engasjeres for eksempel teatergruppen seg i en gamle juletradisjon i bygda, og drar med seg flere lokale organisasjoner, folk og fe, på å skape en opplevelse sammen ut fra hvem de er og kan. Enten kommer folk for å oppleve, eller de er med og lager, det som mange kjenner som «gammel jul». PR-en ligger i bekjentskap, nysgjerrighet, du er engasjert på en eller annen måte eller har hørt om teaterstykket gjennom den berømmelige jungeltelegrafen.
Amatørteaterfeltet bruker begge disse systemene, og ingen av dem er dyktigere eller mer proffe enn de andre – det er bare to ulike måter å tenke på. Men med en gang dette skal yngle offentlige midler bør kulturpolitikerne skille snørr fra bart. Det er lett å gi støtte til et enkelt, definert og kortsiktig prosjekt der det er et tydelig engangsprodukt med noen eksklusive utøver for en spesifikk publikumsmasse. Det krever mer politisk vilje, tillit og langsiktig innsats å bygge opp en ynglende kulturøkonomi i en kommune der kultur gror og lever livet sitt året rundt. Du må stole på, og ta vare på, dine kulturarbeidere og ikke overstyre dem. Et kulturhus driftes som regel som en butikk – det er et visningsted for et produkt og er en markant, lokal fellesarena. Men det blir ikke levende lokalkultur av ting eller engangssummer. Derfor er det viktige å investere langsiktig, synlig og direkte inn i ideer og aktiviteten til de lokale amatørteatermiljøene og utdannede teaterfolk som er bosatt lokalt.
Et billettsalg er målbart i et markedsstyrt teaterfelt, og teaterforestillingen er en konkret vare å være stolt av og den kan lett gis øremerkede midler. Mens et non-profit teater er fundamentert i menneskelige investeringer – og engasjementet sees i mangfold, bredde, trivsel og gode lokalsamfunn. Dette kan ikke måles i penger, men trenger gode rammebetingelser. I begge formene blir talentet tatt vare på.
Hva måler norsk kulturindeks laget av Telemarkforsning? Blant topp ti i 2021 finner vi Bergen, Trondheim og Hamar, samt mindre tettsteder som Ål, Nord-Aurdal, Røros og Vadsø. Gå gjerne inn å søk på din kommune og se hvilken plass den ligger på: https://kulturindeks.no/
Norsk kulturindeks er en årlig oversikt over kulturtilbud og kulturaktivitet i norske kommuner og fylker. Målsetningen med Norsk kulturindeks er å beskrive det faktiske kulturtilbudet og den faktiske kulturbruken i et gitt område. Indeksen brukes som grunnlag for kulturplaner, eller oppfølging, av kommunens arbeid på kulturområdet. Kulturindeksrapportene beskriver kulturlivet i en kommune, eller et fylke, på bakgrunn av data hentet inn fra mer enn 50 ulike kilder.
Det blir merkelig nok komisk å bruke markedsøkonomiske ideer på et teaterfelt der snart alle profesjonelle arenaer er offentlig støttet, utenom noen få. Kulturbudsjett og støtteordninger lokalt, regionalt eller nasjonalt til amatørteater håndterer dårlig mangfold, langsiktig tenkning eller nyetableringer. Amatørteaterfeltet har vokst, mens tilretteleggelse og kulturstillinger forsvinner. Rammene er borte eller er de samme. Det blir absurd i en ny tid, og der opparbeidede kulturprivilegium tviholdes på hinsides all fornuft.
Potensialet for Telemarksforskning, og det jeg hadde likt å se, er forskjellen på om kommunene og fylkeskommunene satser på egne prosjekt, kjøper inn kultur eller satser på det lokale kulturlivet.
Les mer!
Hvorfor er det blitt så mye vanskeligere å lage et levebrød innen teaterfeltet? De markedsøkonomiske idealene kveler feltet vårt. Les mer i linken!
Får egentlig amatørteater så mye støtte fra fylkeskommune og kommune? Les mer i linken om hvilke endringer som har skjedd fra 1970 og fram til i dag.
Det er ingen grunn til at amatørteaterfeltet ikke skal reise ut, det er i Norge at en vektlegger forskjellen mellom profesjonell og amatør, i utlandet er en mer opptatt av sjanger. Les mer i linken!