Hver gang vi sier «du må jo forstå at…..» er det et signal på at andre ikke alltid kan se sammenhengen uten hjelp. Jeg sitter i et utvalg for å gi teaterråd til oppussing av en gammel kino til teater, og her opplevde jeg å bli tatt på senga i løsningen i forhold til publikum i rullestol.
Kommunen vurderte et valg av en kvadratmeter, elektrisk rampe for rullestol i en 1,5 meter trappe med tre trinn, inn fra foajéen til teatersalen. Løsningen så ut i første øyekast til å være både billig, enkel og funksjonell, men under en telefonsamtale med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon begynte jeg å tenke annerledes:
- Hvis flere rullestolbrukere skal inn å se forstilling vil det ta kanskje 5-10 minutter å få hver av dem inn i salen og de sperrer for all annen publikumsinnslipp i denne ene av to innganger. Hvor lenge skal innslippet vare? (Her ville jeg håpet noen var villige til å bære meg ut med bare hendene ved brann, om jeg var rullestolbruker.)
- Hvis tekniker har nøkkelen til rampa har han både før, under visning, i pausen og etter forestilling en del oppgaver. Rullestolbruker vet ikke i utgangspunktet hvem han skal snakke med, hvordan han får tak i ham og når det passer tekniker å hjelpe han inn, eller ut, av salen.
- Med en lengre gangrampe, uten en tung dør inn til salen, kan en rullestolbruker komme inn og ut når vedkommende ønsker. En går inn sammen med andre som en del av mengde, og en kan også gå på toalettet når en ønsker eller trille ut for å få seg en kaffe i pausen.
- Inne i et teater skjer det personlig skuespilleroppvarming, omrigg og testing m.m. mens publikum er i foajeen, og det er meningen at ingen skal se dette. Hvis rullestolbruker mister friheten til å komme seg rundt på egenhånd, eller med en dyttende assistent, kan rullestolbrukeren bli sittende fast i salen.
- Det er noe uheldig at den elektriske rampen og døra bråker.
- Selv om nøkkelen ble gitt til en brannvakt, og døra er stille og en teppesluse kan dempe lysinnslipp, blir det noe utenkelig å bli lempet ut med elektrisk rampe under forestilling uten at det merkes.
- Arkitekten i kommuen hadde tegnet et forslag på en lengre u-formet, hellende rampe på ti meter, som er integrert i interiøret. Tanken var at alle publikummere skal bruke rampen og trappen under skulle fjernes.
- En elektriske rampe er billig i innkjøp og montering, men trenger dyr service hvert år, samt at en trenger et system for nøkler og ansvar.
For å oppsummere: Inkludering handler ikke alltid om tekniske løsninger, men om frihet og verdighet. Det å få lov å være en naturlig del av helheten. Det er viktig å ikke møte hindringer, men gjennomtenkte og brukervennlige løsninger.
Å se konsekvensen av de to valgene, fra elektrisk rampe til en større trillerampe, tok en uke å modnes i mitt hodet. Det er det samme som når jeg som teaterinstruktør skal forklare at en 20 cm bakscene skaper store utfordringer for en klassisk teaterforestilling. Samtidig må jeg ha respekt for at til og med musikere ser en hesteskobakscene som et lager for ytterjakker og instrumentkasser. Det er ikke sikkert at de ser fem scenearbeidere og timingen på 5 -20 sekunder på 24 scener med ut og innganger med 40 skuespillere, 100 rekvisitter, to tekniske effekter, tre scenetrekkskift, 20 hurtigskift av kostymer og fire helscene scenografibytter i løpet av to timer. Urverket til magien i en klassisk forestilling skjer i hesteskoen bak teppene og ikke bare med lyd og lys.
Den praktiske kompetansen følger ikke med ting, ta for eksempel den elektriske rampa. Av og til svelges en kamel, som en 20 cm bakscene eller en elektrisk rampe, i en teatersal. I denne gamle kinoen fra 1960- tallet var det muligheter å få inn en stilig og integrert fellesrampe, men teatersalen får ikke utvide bakscenen fordi kommunen tilfeldigvis ikke eier bygget bak scenen. Det blir heller ingen større inngang bak for å lesse inn og ut kulisser, som gjør at alt sceneutstyret må bæres gjennom salen.
Jeg får jobbe videre i Viken Teaterråd for flere funksjonelle scener for lokalkulturen i hele Norge. I den pakka kan jeg nå ta med meg lærdommen om publikummere i rullestol.
Les mer:
Hvordan står det egentlig til med lokaler for amatørteraterfeltet? Ikke så bra, både når det gjelder øvingslokaler og visningslokaler. En kan også møte på de rareste utfordringer! Les mer her.
Inkludering er nødvendig for integrering! Ragnhild Arntsen gjør et stort inkluderingsarbeid i Trondheim med Sjiraffen. Les mer her.
Henrik i Nittedal Teater har spesialkompetanse som skuespiller på fire hjul. Han har opplevd både inkludering og ekskludering i amatørteaterfeltet. Les mer her.
