Thor-Andre Walløe er dramapedagog med master i fortellerkunst. Han har en allsidig bakgrunn, med lengre fartstid som regissør i amatøreteaterfeltet og er en viktig bidragsyter til StorySlam, som er en fortellerkonkurranse som arrangeres på Rockefeller og Kulturhuset i Oslo. Han jobber også som universitetslektor ved OsloMET,
Det er lille julaften inne i storsalen i Nes kulturhus. Til venstre i scenebildet står et juletre og på sofaen like ved ligger pappa Henrik (Adrian Ravnkleven) og sover. Han skal egentlig passe på så juleskurken ikke stjeler gavene under treet, men sofaen er litt for god og natten litt for lang. Oppe på taket ser vi så to skikkelser: Piperenseren (Norah Hepsø) og Juleskurken (Daniella Stende). De synger en sang om hvor slem Juleskurken er før Piperenseren blir sendt ned pipa for å spane. Piperenseren vil egentlig ikke være med på dette, men Juleskurken bruker både manipulasjon og trusler for å få det som han vil. Og det går som det går: Juleskurken, med motvillig hjelp fra Piperenseren, stjeler julegavene, og med det er jakten på Juleskurken i gang.
Jakten på juleskurken er en musikal skrevet av Jan M. Moberg, med musikk av Arne Iversen. Stykket hadde urpremiere på Drammens teater i år 2000 og har siden blitt satt opp flere ganger. Og nå er det altså barnegruppa i Nes revy- og amatørteater sin tur. Produksjonen har to instruktører, Annikken Hansson og Adéle Heiberg, samt en foreldregruppe som blant annet har snekret sammen en imponerende scenografi. Særlig imponerende er det hvordan de har skapt en elektrisk rullestol om til en selvkjørende kjelke.
I barnegruppa er det er 25 skuespillerne i alderen 10-15 år, og selv om stykket har en del mindre roller så har instruktørene gått langt i å sørge for at alle synes og får sine øyeblikk. Det er særlig i fellesscener, med mange aktører på scenen, at forestillingen skinner: Her finnes ingen karakter hvis eneste formål på scenen er å rette fokus mot skuespillerne som fører dialog. Tvert imot. Her er scenen fylt av personligheter og liv, og litt av utfordringen da er å sørge for at dette ikke tar alt fokuset vekk fra viktige replikker og dialoger. Og det gjør det, dessverre, til tider. Flere viktige replikker – og da mener jeg så klart replikkene til de av skuespillerne som ikke har en hovedrolle; de av skuespillerne som ofte er litt yngre; de av skuespillerne som bør løftes frem av fellesskapet – kjemper mot bakgrunnsspillet. Dette skjer riktignok ikke ofte, og helhetlig er fellesscenene den store stjerna i denne oppsetningen. I notatene mine har jeg skrevet at «lekemakerne er helt fantastiske!!», og det er de virkelig.
I pausen tar jeg en prat med Mathias Galves Berrocal (9 år) som er tilbake for andre gang etter å ha sett premieren på fredag. Han syns det er like bra denne gangen, og når jeg spør han hva han syns er best med forestillingen, så svarer han, etter å ha tenkt seg litt om: Piperenseren. Mathias forklarer videre at Piperenseren egentlig vil være snill, og at han nesten kan kjenne selv hvordan Piperenseren har det. Og det må jeg si meg enig i. For Norah Hepsø, som spiller Piperenseren, formidler veldig godt karakterens indre kamp. Hun får god hjelp av Daniella Stende, som spiller Juleskurken ved å skru sleipheten opp til 11. Sammen utgjør de en duo som det er gledelig å se på. Og det er jevnt over mye godt samspill her. Selv om enkelte scener er litt lange så syns jeg skuespillerne sørger for god fremdrift. Åpningsscenen i 1. akt, derimot, bærer preg av lav energi. Dette kan ha en sammenheng med at skuespillerne ligger på gulvet og «sover» rett før første sangen, og kanskje derfor ikke får den pangstarten og energiboosten de behøver. Men sakte men sikkert, etterhvert som nye karakterer etableres og sangnumre blir fremført, så øker engasjementet blant både skuespillerne og publikum.
Forestillingen rundes av med en fortjent stående applaus til skuespillerne mens «snøen» daler ned over dem. Jeg står jeg óg, med en følelse av savn etter den tiden da jeg selv var med i et barne- og ungdomsteater. Det begynner å bli en del år siden nå, så minnene er nok noe diffuse, med det er noe gjenkjennelig i blikket til disse unge skuespillerne: en blanding av stolthet, tilstedeværelse, samhold og tilhørighet. Og dette blikket er det verdt å verne om. Dette blikket burde være grunn nok for lokalpressen å gjøre jobben sin. For når vi ser en amatørteateroppsetning med barn og ungdom på scenen, så er vi ikke bare passive vitner til noe flyktig. Vi blir en del av prosessen hvor vår tilstedeværelse legitimerer disse unge menneskenes brennende engasjement.
Etter forestillingen tar jeg en prat med instruktør Annikken Hansson. Hun forteller meg at blant de 25 skuespillerne på scenen er det flere som i år er nye, og som allerede nå med sikkerhet vet at de vil være med i fremtidige produksjoner. Neste produksjon er allerede planlagt, og denne gangen skal barnegruppa dele scene med både teatergruppen og revygruppen. En stor oppsetning, med andre ord, med mange aktører. La oss da håpe at disse unge skuespillerne også der gis rom til å skinne.
Les mer
Hvorfor er det viktig med anmeldelse av amatørteaterforestillinger? Teaternytt og skribenter møttes på Lorry for å diskutere. Les mer i Teaternytt!
«Bak vollene» blei spilt som vandreteater i Gamlebyen i Fredrikstad i sommer. Vandreteater har mange fordeler, og som museumsansatt blei vår utsende begeistra. Les hva vår anmelder Juliane H. Sukkestad mener om den!
Vår anmelder pakka snippsekken og dro inn i skogene ved Feiring for å få med seg spelet «Menn av malm, jenter av jern». Lokalhistorie formidles gjennom 168 lokale aktører, og til tross for at det er langt til skogs, møtte 769 besøkende for å se forestillinga. Les mer hva vår anmelder, Lene Hagen, mener om den!
