I
ngrid Holøs er utdanna skuespiller fra NISS og har gått barne -og ungdomsarbeiderlinjen. Hun jobber i dag som skuespiller, instruktør og produsent i det frie feltet. Hun har lagd en rekke produksjoner i ulike sammenhenger både for barn og voksne, og medvirka i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater. I tillegg er hun anmelder for Teaternytt.
Lørdag 22. april tok jeg turen til Grevlingen skole og kultursal i Son for å se
forestillingen “Uten Tilsyn”. En forestilling satt opp av Bifrost – Hølen regnbueteater og deres ungdomsgruppe Mime. De er 10 ungdommer i alderen 14-15 år og gruppa er foreldrestyrt, men samarbeider med Vestby kulturskole, så deres instruktører kommer derfra.
Premisset for forestillingen er at instruktørene ikke møter opp på øvelsen, og ungdommene blir usikre på hva de skal gjøre. De bestemmer seg så for å komme med egne forslag til hvordan forestilling de skal spille. Dette blir lagt opp som om det skulle vært teaterimpro, hvor vi kommer innom mange sjangre og stilarter og skuespillerne får brynt seg på omtrent alle verktøy som finnes i verktøyboksen til et amatørteater. Vi har klassisk fortellerteater, pantomime, krim, slasher, revy, slapstick, band mimè, maskespill, osv, osv. Det er et ordentlig sammensurium med stort potensial for å mislykkes, bli kaotisk og klisjépreget. Men det er gjort med en finesse og humoristisk timing som gjør at det føles naturlig, og fungerer utrolig bra. Gruppa tar det å være ungdomsteatergruppe på kornet med masse humor og skråblikk. Det veksler mellom teite vitser, kritikk av dagens forvrengte kroppsbilder på sosiale medier, vold, og klassiske eventyr. Vi er innom det meste og det henger på greip.
Dramatikeren og ungdommene i samarbeid har klart å ta opp og kritisere mange problematiske ting i samfunnet vårt. Det er blant annet en nydelig scene hvor vi får se live hva en tenåring ser på TikTok, og hvordan det påvirker henne og hennes selvbilde. Svært ubehagelig og se på, men samtidig sitter jeg og ler høyt. Det er så utrolig tatt på kornet, og det er godt å se det kritiske blikket. Dette går igjen mange ganger i forestillingen, blant annet når vi får møte karaktergalleriet i Askeladden og oppdagelsen av hvor overfladisk og utdatert Askepott er. Og det føles så nært for ungdommene at jeg flere ganger lurer på om det er ungdommene selv som har skrevet forestillingen. Etter forestillingen får jeg i samtaler med Darina Cizkova og Marianne Lindbeck vite at dette stykket i utgangspunktet er skrevet i samarbeid med en annen gruppe, men nøye tilpasset Mime. Og det lyser av forestillingen at disse ungdommene er trygge på å komme med innspill og egne ideer inn i materialet de blir presentert.
Det jeg skulle ønske at gruppa jobbet mer med er å gå inn i de vanskelige følelsene og lande i alvoret. For det er øyeblikk med alvor som jeg tror hadde løftet humoren hvis det hadde fått mer plass. Et eksempel her er en scene som føles som en blanding mellom Matilda, Askepott og Annie. En psykisk voldelig far og en kuet og ond mor. I denne scenen tror jeg de virkelig kunne gjort det alvorlig og vondt, men det føltes underøvd. Skuespillerne falt stadig ut av replikkene, og scenen ble rotete og litt intetsigende. Hvis denne scenen hadde sittet og de hadde turt å gjøre den på alvor tror jeg den hadde vært veldig spennende, og hadde fungert som en sterk kontrast til humoren i forestillingen.
Tror også ungdommene kunne fått mer på spill hvis manusforfatteren hadde tilbakeført et premiss som ble etablert på slutten av forestillingen. Helt til slutt kommer nemlig instruktørene busende inn, beklager seg for at de har glemt prøven og blir introdusert for publikum av ungdommene. Men dette premisset er ikke satt i starten av forestillingen. Hvis det var bestemt at publikum satt og ventet på forestillingen ville det vært mer på spill og henvendelsene ungdommene hadde til publikum ville gitt mer mening. Muligheten til å kunne henvende seg til publikum tror jeg også kunne gitt dem mer spillerom når noe gikk galt. Noen ganger har de blant annet manus på scenen, som i utgangspunktet ikke gir mening i forhold til premisset, men hvis de hadde lagt på noen kommentarer på dette kunne det blitt en spøk istedenfor å få dem til å se uforberedt ut. For dette er en gruppe hvor man tydelig ser at de er trygge sammen. De stoler på hverandre og tør å kaste seg uti det. Når de detter ut av teksten improviserer de rundt replikkene, og prøver å redde hverandre. Det er ingen som får panikk, og forestillingen fortsetter. Dette er noe jeg håper instruktørene fortsetter å jobbe med, for her kan de bli enda sterkere.
For det hender at det hikker litt. Lys som ikke kommer helt som det skal, kostymeskift som blir veldig lange og replikker som blir borte. På et tidspunkt tok scene- og kostymeskiftet såpass lang tid at jeg lurte på om forestillingen egentlig var slutt, og at jeg bare hadde misforstått. Her tenker jeg det kunne vært tatt noen regigrep for å få forestillingen til å skli bedre. Og i en overgangscene hvor alle skulle være på scenen og kaste replikker til hverandre, sporet det av og forestillingen stoppet rett og slett litt opp. Tror noe av grunnen til det var at det skulle være et kostymeskift her som tok såpass lang tid at de kom inn hulter til bulter og hadde ikke fått med seg hva som skjedde på scenen. Det er viktig at det skal være stor deltakelse og at alle har noe å gjøre, men her kunne man kuttet ned på hvor mange skuespillere som hadde replikker. Dramatikeren har vært såpass god på å inkludere alle resten av tiden at det føles unødvendig at alle skal si noe her, og scenen oppleves mer som en ventescene enn at den gir noe til forestillingen. Mange av replikkene føltes repetitive og unødvendige for handlingen. Men det er litt vanskelig å si om det bare er forvirringen som gjorde det sånn, eller om manuset også kunne blitt strammet opp her.
Tenker at dette med timing kan være symptomatisk av at manusforfatteren tidligere har hatt regi selv på denne forestillingen, og at noe kan ha blitt tapt i overføringen. Det kan være vrient å få alt til å klaffe når man skal overføre til en annen regissør, og noe av informasjonen er i hodet og ikke på papiret. Lurer på om dette også har skjedd i en scene hvor ungdommene vil prøve å spille en forestilling hvor de bare skal fortelle vitser. Her har de med en hypeman, som forøvrig spiller veldig bra, som skal få opp stemningen i publikum. Han når dessverre sitt utmattelseshøydepunkt allerede halvveis i scenen, og jeg endte opp med å sitte å bare vente på at den skulle bli ferdig, for poenget var spilt ferdig og scenen sluttet å utvikle seg.
Allikevel vil jeg si at dette var en utrolig morsom forestilling som ungdommene gjennomførte ypperlig. Den komiske timingen og formidlingen er presis. Jeg opplever at de virkelig eier forestillingen, tar den på alvor og storkoser seg med å spille. Tror ikke jeg har ledd så mye på lenge! Takk for opplevelsen.
Les flere anmeldelser:
Gjerdrum satte opp julemusikalen «Jul for levende og døde», og vår anmelder Ingrid Holøs tok turen også dit. Les her hva hun hadde å si om den forestillinga!
Thor-André Walløe tok turen til Årnes for å se Nes revy – og amatørteater spille «Jakten på juleskurken. En kjent og kjær juleklassiker! Les anmeldelsen her.
