Ingrid Holøs er utdanna skuespiller fra NISS og har gått barne -og ungdomsarbeiderlinjen. Hun jobber i dag som skuespiller, instruktør og produsent i det frie feltet. Hun har lagd en rekke produksjoner i ulike sammenhenger både for barn og voksne, og medvirka i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater. I tillegg er hun anmelder for Teaternytt!
Det er mørkt, vått og kaldt i det jeg ankommer Gjerdrum Kulturhus en lørdag ettermiddag i november. Jeg er her for å se julemusikalen “For levende og døde”, et prosjekt som jeg forstår har hatt som mål å knytte sammen så mange grupper i området som mulig. En musikal skrevet spesielt for Gjerdrum kommune i forbindelse med “Postkodeåret”. Prosjektet startet i 2019, men fikk nytt perspektiv og viktighet i lokalsamfunnet etter raset vi alle kjenner til. Det ble et prosjekt for å knytte sammen lokalsamfunnet.
Det har de virkelig klart. Det er et prosjekt hvor deltakere og publikum lyser av stolthet og glede. Det har vært en stor innsats av lokalbefolkningen, og over 100 stykker har vært med på prosjektet, profesjonelle og amatører i samarbeid. Det har blant annet blitt sunget inn backingtrack av to kor, Gjerikara og The Sparkling sisters i tillegg til musikere og sangere på scenen. To amatørgrupper har samarbeidet – Gjerdrum Bygderevy og Gjerdrum amatørteater, om spillet på scenen. Scenografien og de flotte kostymene har blitt laget av frivillige, og musikken er blitt skrevet av profesjonelle.
Det kommer tydelig frem at samhold og inkludering har vært noe av det viktigste for prosjektskaper Daniel Berg-Hansen, noe jeg synes er spesielt viktig i amatørteaterfeltet. Og i det jeg går inn i Gjerdrum Kulturhus blir jeg truffet av en stor varme og iver. Alle virker spente glade og stolte. Dette er stort. Og det er det viktigste jeg sitter igjen med etter denne forestillingen. Følelsen av varme og samhold. For alle deltar. Alle er med. Og det gjør mitt instruktørhjerte varmt. Alle skuespillerne har replikker og på scenen er det godt ensemblearbeid. De på scenen lager fine tablåer innad i scenene, så selv de minste karakterene får et større liv, som det er lett å se for seg, selv om replikkholderne til tider forsvinner i alt som skjer. De har blant annet de morsomste grantrærne jeg har sett på en scene, og det til tross for at de bare har en håndfull replikker. Deres tilstedeværelse er nydelig.
Vi får også se denne egenskapen i en episk scene, hvor alle skuespillerne bryter ut i en slow-motion slåsskamp akkompagnert av Buste-Martha, spilt av Alise Malene Ohme, sin magiske stemme.
Det er så mange detaljer å se på, og man blir dratt inn i historien. Noe som gjør at det frister å se den flere ganger, bare så man kan følge med på de små scenene de lager.
Les mer: Hvorfor er det viktig at amatørteaterfeltet også får anmeldelser? Teaternytt forklarer hvorfor, og hvordan faglige tilbakemeldinger kan hjelpe feltet til å utvikle seg. Les mer her!
Historien handler om Bork, spilt av Oda Helene Jørgensen Amlie, som må gå til hekseberget for å redde jula. En klassisk episk ramme, med til tider episke scener. Problemet er bare det at jeg opplever at historien ikke får lov til å være så episk som den fortjener, fordi nesten hver gang forestillingen bygger seg opp til et høydepunkt blir luften slått ut av den med lokale stikk og vitser. Og misforstå meg rett her, jeg mener at i en lokal forestilling er det fint med lokalforankret humor og politikk, men kanskje ikke i nesten hver scene.
Dette ser vi blant i scenen hvor hovedkarakteren Bork faller ned i underverdenen. Musikken er suggerende og stemningsskapende. Vi har blitt dratt ned i en ny verden. Inn kommer lederen av underverdenen, en ruvende kjempe på stylter med herlig forstyrret stemme. Nå skal det virkelig til å bli skummelt, og så, i det jeg føler at stemningen virkelig skal bli til noe, kommer han med et lokalpolitisk sleivspark fra nåtiden. Dette gjør at han mister all makt, jeg er slengt ut til vår verden igjen og jeg føler at jeg er satt på utsiden av forestillingen. Hadde de holdt på stemningen lenger hadde karakteren Bork fått noe å bryne seg på, og kunne så kommet med sitt lette Askeladden preg og brutt stemningen. Da hadde spenningen blitt sterkere, bruddet desto mer lettende og i forlengelse – humoren hadde truffet bedre.
Det samme skjer i en herlig scene med heksene. En klassisk trio som spiller godt sammen. Stemningen har bygget seg opp, og vi får nøyaktig det vi ønsker oss. Så bryter heksen SopeLine, spilt av Caroline Tuft, karakter fullstendig. Hun snakker om hvordan hun ikke liker at det kommer ubudne gjester. Det er uventet, morsomt og bryter opp stemningen. Latteren sprer seg i salen. Deilig. Men så fortsetter hun. Hun holder en lengre monolog om hvordan det er vanskelig med balansen, og jeg kjenner at de mister oss i salen. Og det er ingenting galt med jobben til skuespilleren, det bare tar oss så langt vekk fra historien, at jeg ihvertfall mister tråden.
Dette skjer også når historiens antagonist SopeLine skal stoppe vår helt, Bork. Dette prøver hun å gjøre ved å synge sangen “Makker”. Dette er en utrolig fengende og humoristisk sang, men jeg klarer ikke å skjønne hvordan denne henger sammen med hovedhistorien, da den er såpass utenfor historien, tiden og karakterene. Og gir følelsen av å være et frislipp av dramatikerens frustrasjon mer enn å være en handlingsfremmende låt. Hadde dette vært en revy hadde det gitt mer mer mening.
Disse avsporingene gjør at forestillingen bærer preg av en flat revydramaturgi hvor karakterene ikke har noen utvikling. Dette er noe som er viktig og riktig for en revy, hvor narrens og humorens oppgave er det viktige. Da har man ikke tid til lange karakterbuer og historieoppbygging, for det tar fokuset vekk fra humoren. Men en to timers musikal (inkl. Pause) krever mer. Særlig da forestillingen er såpass sekvenspreget, for å få med alle stedene i bygda, er det ekstra viktig å dra de lange dramaturgiske linjene rundt. Uten de lange, sterke buene blir det lett å dette av og historien mister mye av sin kraft og budskap. For med alt for mange sidesprang og omveier blir det vanskeligere å henge med, og det må jobbes ekstra hardt for å få med publikum videre.
Forestillingen hadde rett og slett hatt godt av at det ble tatt flere og sterkere valg. Både i manus, regi og koreografi. Skal det være revy, spel eller musikal? Hvorfor forteller faren egentlig denne historien til datteren – kunne det vært sterkere? Og hvordan opplever far og datter denne historien – kan de delta i historien eller ikke, og blir de påvirket av den? Hvor lang tid går handlingen egentlig over? Hvilken historie vil vi fokusere på? Og hvordan endrer de andre hovedkarakterene seg i løpet av denne reisen?
Dette er en nyskrevet forestilling og dette er første året den spilles, etter en lang planleggings og skriveprosess. Jeg velger derfor å komme med noen ekstra tilbakemeldinger til de som er apparatet rundt forestillingen. For den har helt klart kimen til å bli en flott tradisjon for bygda, og er noe de kan være stolte av. Jeg hører at denne forestillingen allerede treffer publikum, men jeg tror at den kan løftes til nye høyder.
Helt til slutt ønsker jeg å gjenta: Jeg sitter igjen med følelsen av å ha vært med på noe stort. Et sterkt samhold fyller rommet når skuespillerne kommer ut på scenen for å treffe publikum etter endt forestilling. Jeg ser stoltheten i øynene deres, og den er fortjent. Takk for en varm opplevelse.
Les flere anmeldelser:
Thor-André Walløe anmelder «Jakten på juleskurken» med Nes revy – og amatørteater. Det brakte fram koselige barndomsminner hos anmelderen! Les anmeldelsen her.
Juliane H. Sukkestad besøkte Fredrikstad for å se vandreteateret «Bak vollene». Hun er veldig glad i denne formen for teater og hadde stor glede av å være publikummer i denne forestillinga. Les anmeldelsen her!
Lene Hagen tok turen til Feiring for å se gruvespillet «Menn av malm, gutter av jern.» Publikummere må gå til langt til skogs for å komme fram til spillearenaen, og det som møtte anmelderen der var en en gjeng lokale ildsjeler som ønsker å sette lokalhistorie på kartet. Les anmeldelsen her!
