Rjukanfossen ligger godt plassert ovenfor Vemork, og det er ved juvet av den at Marispelet har sin spillarena. Som publikummer hører en suset av den underveis i forestillinga, noe som også forsterker villheten i norsk natur og den nasjonalromantiske ramma som ligger til grunn i spelet. Spelet hadde urpremiere i 2005, og det har vært et betydelig tilslag av profesjonelle skuespillere i bærende roller i tillegg til lokale aktører.
Spelet er lokalt forankra i den forstand at det tar utgangspunkt i et gammelt sagn om Mari, som blei skrevet ned i 1822 av blant annet forfatter Henrik Anker Bjerregaard. Gro Synnøve Brekka skreiv ei bok om lokale sagn og fortellinger fra Tinn, og dette blei startskuddet for «Marispelet». Helt fra starten har det vært viktig at en bruker lokale tradisjonsdanser og folkesanger/kveding. Det er også viktig at Tinndialekten brukes i forestillinga, noe som var godt gjennomført også i årets oppsetning. Guttorm Guttormsen har komponert musikken og Tommy Olsson designet og skapt draktene som brukes i spelet, ut i fra bilder og malerier fra epoken. Det ligger dermed godt til rette for å spille på de nasjonalromantiske strengene hos publikum.
Opprørsk, viljesterk og leken
Fortellinga i forestillinga tar opp velkjente problemstillinger fra samtida, som for eksempel hvordan kjærlighet mellom to mennesker fra ulike, sosiale klasser ikke får vekstvilkår fordi det er totalt uakseptabelt at en ei rik bondedatter får gifte seg med en fattig gårdsgutt. Men kjærligheten mellom hovedrollene Mari og Eystein er så sterk at de klarer ikke å leve uten hverandre, og derfor er det viktig med gode etableringer mellom dem for at en som publikummer skal tru på kjærlighetshistoria deres og det valget Mari tar mot slutten av forestillinga. Her har forestillinga et mye større potensial, det er naturlig at de kjenner hverandre godt fra barndommen av ettersom de vokser opp i samme bygd, og en kunne brukt mer tid i scenene her til å etablere denne relasjonen. Som karakter er Mari både opprørsk, viljesterk og leken – noe som vises godt i mange scener, der hun blant annet står opp for urettferdighet på skolen og som voksen i valg av kjæreste. Hun vokser opp i en leken familie med gode relasjoner, noe som etableres i flere scener, der det spilles på myteskikkelsen fossegrimen.
Alle fortellinger trenger en hendelse som endrer retning på ting. I denne forestillinga er dette at Maris mor dør mens hun fremdeles er et barn, det bryter familieharmonien, men dødsfallet kunne vært brukt i større grad for å bygge oppunder de valgene hun tar seinere i livet. Kanskje mora kunne oppmuntra dattera si til å følge hjertet sitt på dødsleiet? Da ville kontrasten til faren seinere i forestillinga blitt større, da han representerer de tradisjonelle verdiene. Dessuten er det viktig at når en introduserer en slik hendelse at den ikke kun brukes for å skape ei trist stemning.
Visuelt sterk
Forestillinga har en visuell styrke i både bruken av lys, scenerøyk, scenografi og ikke minst utføringa av fossegrimen – som har et kraftfullt uttrykk både i kostyme, sminke og ikke minst i dansen. Dette er med på å sette stemninger, der det veksles mellom hverdagslivets oppturer og nedturer – og mystikk og overtru. Mari trekkes jevnlig mot juvet av fossen hele livet, der Fossegrimen holder til, og som vil lokke henne uti.
Det er gjort gode regigrep for å vise overgangene mellom barn og voksen, der igjen dansen er viktig, når lille Mari blir voksen danser hun seg ut og voksne Mari danser seg inn. Når Fossegrimen er på sitt sterkeste myldrer det av fossegrimer i scenen, noe som underbygger både Maris indre kamp og de underjordiske sin kraft.
Ellers er ensemblet sangsterke, det er mye vakker musikk som følger hendelsene i forestillinga og ikke minst eminente musikere. Dessuten er det noe nasjonalromantisk vakkert for publikumsopplevelsen å høre kveding og se tradisjonell dans utføres i ulike variasjoner, der selvfølgelig hallingkast blir spektakulært.
Dramaturgisk forbedringspotensial og viktigheten av god karakterbygging
Forestillingas forbedringspotensial ligger først og fremst på manussiden og i det dramaturgiske arbeidet. Ettersom Fossegrimen allerede blir brukt som et element, kunne en utnytta den tidas parallelle holdning til tru og overtru, der gamle skikker holdt seg i hevd sjøl om kristendommen gjorde inntog og etablerer seg i folks liv. Hvilke lokale tradisjoner fantes for å holde de underjordiske fornøyde? Hvordan kom dette til syne i hverdagslivet? Manuset har også et forbedringspotensial i forhold til å skape mer sammensatte karakterer og ei fortelling som har mer tyngde. Hvorfor portretteres presten som en klovneaktig skikkelse? Eller hvorfor portretteres Bjønn, som er rikmannsgutten Mari loves bort til, som dum? Dette blir litt for stereotypisk og hører mer hjemme i eventyrskikkelsene enn i ei fortelling som spiller mynt på «Romeo og Julie».
Noe annet jeg undra meg over er den dramaturgiske oppbygginga av stykket, der forestillinga opererer med to, store klimaks. Den ene er når fossegrimen på sitt sterkeste nesten klarer å hente Mari til fossen, som forøvrig er en nydelig scene med ei sterk, visuell framtoning, mens den andre er når Mari og Eystein forsøker å rømme. Dramaturgisk sett kan disse fint slås sammen, slik at en ikke får to kraftige klimaks mot slutten av forestillinga, som nærmest blir i konkurranse med hverandre.
Øsende regn
Himmelens sluser åpna seg ved Rjukanfossen da jeg var tilstede publikummer, noe som satte sitt preg på opplevelsen, men dette er også sjarmen med å være på spel. Værgudene spiller sitt eget teater, og både publikummere og skuespillere må henge med etter evne. Jeg vil berømme skuespillerne som håndterte veldig bra at det kom mye regn, de holdt intensiteten i spillet oppe til siste scene var ferdig, sjøl om de blei våte til skinnet og responsen i publikummet blei stadig mindre etterhvert som det øste ned.
