Hvorfor har vi ikke flere i rullestol?

Barna i Ups and Down fikk velge karakter og musikk

Strømmen barne -og ungdomsteater valgte å gå nye veier i pandemien. I stedet for å sette opp kjente stykker tok instruktør Maria Petronella Muri Nygren tastaturet fatt og skreiv forestillinga «Sirkus El Diferente» til ensemblet. Dette blei veldig godt tatt i mot og gav god mersmak til å gjenta oppskrifta. Denne våren arrangerte de derfor en teaterfestival på Folkets Hus på Strømmen, der alle gruppene i teateret hadde visninger og alt var nykrevet dramatikk. I tillegg hadde de gjestevisninger.

Da Teaternytt møtte Maria til en kaffekopp på Garcon i Lillestrøm, innrømmer hun at et slikt prosjekt er i samme kategori som ekstremsport, men at en virkelig har fått sett hva som bor i dem alle etter at restriksjonene opphørte og en kan igjen få være i full blomstring. – En glemmer jo hvor mye jobb det egentlig er, og jeg har nok litt dårlig magemål på det feltet, men det blei et flott arrangement, understreker hun og påpeker at apparatet rundt med foresatte er helt uvurderlig.

På festivalen spilte ei tilrettelagt gruppe med barn og ungdom, som en ikke så ofte ser inntar scenerommet. Ups and Down er ei teatergruppe som gir et tilbud til barn med ulike funksjonsnedsettelser, der de får muligheten til å uttrykke seg scenisk og denne gangen også å spille for et publikum. Maria har skrevet fortellinga, der hun tar utgangspunkt i hvert enkelt barn og lager historien med utgangspunkt i dem. Alle får utfordringer som er tilpassa dem, og alle får lov til å gjøre noe de liker. Og det er ingen tvil om at barna strålte av glede, der de formidla ei historie sammen med Maria og hennes medhjelper på scenegulvet, Sacha Slengesol Balgobin. Publikummet applauderte og aktørene storkosa seg. Teaternytt lurer på hvordan hun har jobba med en slik gruppe, og svaret kommer kontant; den viktigste nøkkelen er trygghet. – Vi leker mye, og det igjen skaper trygghet i gruppa. Dessuten valgte de sang og karakter selv, og så er det min jobb som dramatiker å sette det sammen til en helhet. Noen hadde ikke replikker, mens andre repeterte replikken etter meg og noen fremførte replikker i spill uten støtte. Alle er på forskjellige steder og trenger ulike utfordringer, forklarer hun.

Det som er flott er at ei slik gruppe får en naturlig plass på en teaterfestival, og alle en kan være publikum for hverandre og støtte hverandre på tvers av gruppene. Og det var ingen tvil om at publikummet heiet på aktørene på scenen og bidro til at de fikk en hyggelig opplevelse.

Teater er for alle!

Og så er det kanskje et paradoks at det ikke finnes flere grupper som denne rundt omkring, spesielt med tanke på at vi også i feltet vårt ønsker å fremme inkludering og mangfold. – Hvorfor har vi ikke flere i rullestol, eller døve og blinde, i våre teatergrupper ? undrer Maria seg. Og det er et veldig viktig spørsmål, også i forhold til for eksempel etnisk bakgrunn eller alder. Er vi som teaterfelt i ferd med å bli margianlisert i forhold til hvem som deltar? De fleste av oss er enig med Maria om at teater er for alle, og at det er viktig med mangfold, men hvorfor synes ikke det bedre i feltet vårt generelt sett? Og hva kan gjøres for å endre på det? Maria mener at det kan henge sammen med skolen. Drama som fag var en lengre periode tatt ut av skolen, i motsetning til musikk som alltid har vært et eget fag eller dans som har vært en naturlig del av læreplanen i kroppsøving. Nå er dramafaget tilbake i ungdomsskolen, noe som er et løft for kunstformen, men det tar tid å bygge opp kompetansen igjen blant lærerne. Men det er på vei, noe Maria mener er veldig viktig. Dessuten det viktig å utfordre aktørene, på teaterfestivalen fikk ikke barna i samme grad som tidligere spille på gamle talenter og måtte for eksempel vende seg til et stille publikum.

– Teater er veldig mye mer enn underholdning, og denne gangen tok vi opp en del alvorlige temaer, som jeg håper de har vokst på både som skuespillere og som mennesker. Jeg ville denne gangen vise dem alt hva faget rommer, som også er dette, og så vil det kanskje gjøre at de oppsøker andre ting som publikummere selv, også.

Og det er kanskje der en må begynne med framtidas generasjoner? Skal en vokse som skuespiller må en bli eksponert for ulike ting – også det som ikke er kommersielt. I disse tider er Strømmen barne -og ungdomsteater straks i gang igjen, og Maria har ikke sluppet tanken om å fortsette med det samme utviklingsarbeidet teateret har starta med. – Dette er veldig spennende, avslutter hun.