Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre …
Halldis Moren Vesaas
Teater må inkludere bevisst for å ikke ubevisst støte ut andre, også i integreringsarbeid. Vi er alle annerledes på en eller annen måte, og har forskjellig status og tilhørighet i forskjellige situasjoner. Det finnes ikke en fasit på hvordan teater lokalt skal inkludere eller hvem de skal inkludere. Inkludering er ikke en jobb vi skal fikse, men en sårbar reise og en unik mulighet. I denne artikkelen tar jeg for meg inkludering i et vidt perpektiv, også i integreringsarbeid.
Det å være annerledes og å finne løsninger
Vi er alle tilfeldig annerledes, og det gjelder gjerne det vi ikke har valgt selv. Det kan være alder, dysleksi, dialekt, diabetes, rødt hår, hudfarge m.m. Dette handler om å være utenfor på grunn av at vi ikke er lik andre. Vi kan ha et sansetap, organsvikt eller funksjonssvikt – en anderledeshet fysisk, psykisk eller annet.
Av og til velger vi å være annerledes. Vi vil skille oss ut og stå utenfor, men vi vil ha respekt og ikke miste status. Vi kan velge en mindre representativ religion, ha et uventet standpunkt, være den eneste med grønt hår i bygda, være alene om å være vegeterianer, eller velge å bli kvinnelige mekaniker på et mannsdominert bilverksted.
Tredje anderledeshet er kulturelt betinget. Vårt land, sted, venner, jobb og familie påvirker våre valg , det er det vi kjenner og kan. Det blir enten en ressurs eller en krasj i møte med andre. Litt enklet sagt: Vi kan inkludere uten å integrere, men vi integrere med inkludering. Motstykke er assimiliering der en minioritet må leve etter majoriteten. I denne artikkelen snakker jeg om generell sosial inkludering av mangfold.
Disse tre anderledeshetene forrykkes av privilegier, posisjon og makt i et samfunn – muligheter og valg. Inkludering og integrering har gjerne forskjellige verktøykasser, men deltagelse i et allerede etablert lokalt amatørteater kan funke for begge.
Å ha høyde under taket
Tilretteleggelse høres så enkelt ut, men det rokker lett ved de grunnleggende rammene i teater og i våre egne verdier. Dette er noen tilfeldige eksempler jeg har møtt på i amatørteater av inkludering og integrering:
- «Jeg er dyslektiker og kan ikke lese manus»
- «Alt teater på søndager blir umulig i denne nye felles kultursalen på grunn av gudstjenesten.»
- «Mannlig hovedrolle 18 år: Jeg må dra fra øvelser med en gang hvis 16 års gamle søsteren min skal kjøres, fordi jeg har hovedansvar for å passe på henne».
- «Jeg er gravid og veldig kvalm til rundt 13.00, tre timer inn i helgøvelsene.»
- «Jeg kan ikke som skuespiller gå i trapper eller stå stille over lengre tid.»
- «Gamlefar har høreapparat og hører ikke regien din fra salen»
Det ble godt teater til slutt – alle gangene. Vi fikk en spilleordning i kultursalen på søndager, vi tok med søsteren i spelet for at hun ikke skulle kjøres noen steder, vi flyttet øvelsene med den gravide senere på dagen og sistemann med dårlig rygg fikk en sittende fortellerrolle. Dysletikeren tok med egne digitale verktøy han ville bruke, og jeg gikk opp på scene og ga regi til gamlefar.
Noen kamper velger vi å stå i og noen finner vi bare løsninger på. Om mine løsninger skadet eller ble til bjørnetjenester – vet jeg ikke. Enighet var viktigst, og valgene ble den gylden middelvei.
Inkludering forandrer teatergruppa
Teatergrupper kjenner gjerne ikke behov for å endre seg. De ønsker ikke nye medlemmer, og noen har ventelister. De er en vennegjeng, eller har et åpent tilbud «alle» kan meldte seg på. Form og uttrykk er gjerne eltet og modnet over år. Det er ikke greit å bare gjøre om på teatergruppa fordi flere i et lokalsamfunn bør inkluderes. Teatergruppa tenker: De nye medlemmene bør i det minste være interessert i teater, og alle medlemmene bør være opptatt av å ville inkludere. De nye må kunne lese informasjon og følge tidsskjemaer. Tradisjonen tro må nye medlemmer kunne komme flere kvelder i uka, i helger og eventuelt i deler av skoleferier. De må kunne bli kjørt og hentet. Rammene ekskluderer allerede her mange, uten at medlemmene nødvendligvis ser det. Hvordan tilrettelegge og gjøre forandringer på best måte og gjøre det til noe viktig, positivt og spennende?
Et eget prosjekt kan være inngangsporten til mer inkludering i teatergruppa. Ha fokuset på at de nye blir en ressurs og at medlemmene kan få utvikle seg. I et spel kan den sky bonden med protese og hest være kjent for alle i bygda, og den nye ukrainske «nøkken» kan trylle fiolintoner frem i en felles musikalsk verden. Ingen kunne gjort jobben bedre enn bonden eller fiolinisten. Revyskuespilleren i teatergruppa må spille mot hesten og må synge fandenivolsk i sitt nyervervede, komiske karakterspill. I neste oppsetning er alle med. I tillegg syr kona til bonden og ukraineren kostymer sammen. Denne teatergruppa endret seg forsiktig med lokalsamfunnet, der alles premisser teller. Dessuten styrer den nyinnflyttede kjæresten til revyskuespilleren lyset. Historien er ikke sann, og noe forutinntatt.
Jeg må poengtere at inkludering ikke tar bort forestillingens kunstneriske kvalitet. Det er ofte den gode og godtatte grunn for å snever inn utvelgelse og forventninger. Høy faglighet gir teaterforestilling kvalitet og kan fint kombineres med inkludering. Det er dette vi ikke alltid vil snakker om, men som gjør at noen «drar på valget» om å inkludere. Vi vet hva vi har, og vil ha, men ikke hva vi får av det ukjente. Vi har en uskreven regel om å delta og å bidra på lik linje i frivilligheten. Det kan være en utfordring i inkludering. En teatergruppe har flere ringer med deltagelsenivå, mange ulike arbeidsoppgaver og grad av forventet involvering. Derfor har teater allerede flere inkluderingsverktøy. Fra arbeid i 2 timer som stillesittende brannvakt til 200 timers som dansende hovedrolle, men alle er på premierefesten.
Tenke utenfor boksen, og forstå at det teatergruppa gjør ikke passer alle
Det å få alle til å prøve noe nytt er ikke lett. Det å vite om, eller å se, nære ressurser er vanskelig. Ingen blir profet i eget land, og vi har en jantelov. Et fasinerende eksempel på intergrering eller inkludering er fra Rykkinn i Bærum. De har vært de best innen innebandy siden 1980, om du ikke visste det. Det begynte med en klok og ivrig pakistansk far. Han ville at den flerkulturelle guttegjengen på kjøpesentret skulle bli god i noe annet en fotball der de norske briljerte på løkka. Han hadde en klar visjon for å styrke en usikker og søkende 2.generasjon innvandrere. Alt begynte med gratis hall og lån av innebandyutstyr på skolen. Så enkelt! Var det feil at de ikke spilte fotball, men lagde sin egen aktivitet? I dag er de ledende i Norge på innebandy for alle og for flere aldre, og huser Norgesmesterskapet i innebandy.
Hvis ikke alt er satt til neste teateroppsetning i ditt teater kan den farges av nye impulser og folk. Trygghet, innarbeidede rutiner og gjentagelser forvekslet ofte med profesjonalitet, og kan være ekskluderende. Amatørgrupper kan i tiår bestå av de samme aktøren, som spiller for det samme publikumet. Samfunnet rundt dem forandres, mens deres aktivitet består.
Rudrevyen mistet en kjent profesjonell instruktør, og dramalærerne fram snakket at elevene skulle hyre inn to tidligere elever. Revysjefen gryntet litt av forslaget, men det ble en suksess å tenke utenfor boksen. Ofte er det ingen andre enn deg selv som kjenner på ekskluderingen, og derfor blir det så komplisert for andre å forstå. Jeg møter lite ekskludering i forhold til mange andre fordi jeg er generelt priviligert og ikke trenger særlig tilretteleggelse. Her er et personlig eksempel for å vise mislykket inkludering:
17.mai i 2010 i en liten bygd rett ved Oslo sto jeg på feil side i skolegården. Jeg fikk en hviskende beskjed om at jeg tilhørte gårdseierne og ikke innflytterne. Jeg lot som jeg ikke forsto, men hørte godt hva rektor sa. Ville jeg få en «tilfeldig ørefik» ved å bli stående? Jeg satset på å være «dum» byjente, og valget der og da krevde en form for tilpassing, list eller mot. Dette er en uskyldig historie, men vise ubehaget og frustrasjonen min. Den lille hendelse gjorde at hver celle i kroppen min reagerte med avsky for rektor, og skapte et ironisk sinne. Jeg forsto ikke hvorfor alle rundt meg med all selvfølgelighet var en del av denne tradisjonen. Først hadde jeg gått ned fra haugen på andre siden der noen få bønder satt i klappstoler. Jeg burde ha tatt min plass på haugen, og ikke gått rundt og hilst på de jeg kjente – bønder eller ikke. Min identitet er langt fra å være skapt ut fra å eie en gård, men jeg vet ikke hva jeg i utgangspunktet oppfattet som min identitet der og da. Det var uvant.
Jeg følte meg utilpass, men også fasinert over at å se hvordan nåtid og fortid smeltet litt klønete sammen i et lokalsamfunn. Jeg mistet aldri den dagen min status, og derfor forble historien ufarlig. Hendelsen traff min verdibank, samtidig har jeg vært borte i lignende tradisjoner der jeg vokste opp uten å reagere. Hvorfor jeg tar med dette eksemplet er for å vise hvor komplisert det er å inkludere og å la seg bli inkludert. Det handler ikke alltid om hvor ressurssterk du er, eller om du er ny eller er ekstremt anneledes. Jeg kjenner av de beste kvinnlige hjertekirurgene i USA, og hun blir forsatt av og til ekskludert fra møter av mannlige kollegaer. Er hun usynlig, uvesentlig eller en trussel?
Hva spiller teatergruppa, og for hvem, signaliserer mer enn vi tror
Teatergrupper er av og til dårlige eksempler på det de velger å spiller teater om, fordi teater er preget i tradisjoner og regler. Det ligger et ansvar i å velge å spille teater. Det ene ytterpunkter er å bruke et sterk ytringsmedia med omhu, og det andre er å være ren underholdning. Begge deler er like vanskelig å gjøre bra.
Vi tenker at alle i vårt lokalsamfunn kan kjøpe billett, eller at alle medlemmene kan komme med forslag om stykke. Hvem vi vil spiller for gir ofte valget av teaterstykke. Det interessante er hvem amatørteateret ikke spiller for i sitt lokalsamfunn. I dag er det 2/3 av amatørteater for barn og familier, uansett hvilken alder aktører er. Denne trenden begynte i 1990. Før dette spilte amatørteater for andre.
Andre land har andre teatertradisjoner enn Norge. Østeuropeere ser figurteater for voksne, mange amerikanere ser gjerne nyskrevet dramatikk, spilleformer i Asia er ofte symbolsk, russere spiller naturalistisk, tyskere er eksperter på episk teater og engelskmenn kan sine musikaler og sin Shakespeare.
Musikaler for barn og unge, spel og skolerevy er tre hovedsjangere som dominerer amatørteaterfeltet i Norge i dag. De har lite innvirkning på rekruttering av mangfold og inkludering. Skolekamerater inkluderer og ekskluderes nye medlemmer ut fra skolehverdagen. Åpen inkludering krever aktivt handling. Amatørteaterproduksjoner (eksempelvis på kulturskoler), teaterskoler og i laiv åpnet opp for flere uttrykk og andre typer aktører. Flere voksengrupper spiller alt fra revy, klassikere og komedier. Men nye medlemmer i eldre amatørteater kommer gjerne fra egen bekjentskapskrets, eller enkeltpersoner som aktivt tar kontakt. Hvis ikke vennekretsene er mangfoldig blir ikke teatergruppa mangfoldig heller, og det er ofte realiteten.
Teateretfeltet har forandret seg med i det norske samfunnet, enten vi har vært pådrivere eller ikke. Noen steder mye og andre steder står det stille.
Menneske er skapt til å bli regnet med og bli sett for den man er.
Mennesker vil være unik i en lik gjeng av familie, samfunn eller venner. All enighet eller uenighet omhandler:
- Adferd
- Holdning
- Kunnskap
- Kultur
All kommunikasjon må derfor være:
- Åpen og ærlig
- Lyttende med gjensidig respekt
- Klargjøre forskjeller og grenser
Med en gang ressursfordeling, likestilling, posisjoner, kulturelle regler, makt og eierskap blir innblandet – blir alt mer komplisert. Det er alle de uskrevne reglene du møter i ditt nærmiljø og familie vi enten vet om, eller plutselig møter. Vi bestitter en verdiskala, bevisst og ubevisst. Derfor kan samme person respekterer homofile i samfunnet, men ikke i kirken. Teater har alltid vært et sted med høy takhøyde. Derfor har generelt teater vært eksempelvis for den homofile og ikke homofobe.
Amatørteater følger den allmenne moral og er ikke alltid så liberal
Teateret i den vestlige verden bærer med seg en sterk liberal tradisjon, og er et fristed for ytring og tanker. Teater og aktørene har et rykte på seg for seg på å være noe løssluppent og proviserende i innhold, tekst og handling. Derfor krasjer amatørteater i Norge med konservative kulturer og blir derfor ekskluderende bare av den grunn. Teater har vært åpent for mye, og har alltid tatt vare på eksempelvis anderledeshet og sterke radikale meninger. Selv om teater også har vært trangsynt og har hatt eksluderende tradisjoner.
Amatørteater er ikke alltid så vågalt, og representere gjerne den allmenne moral i sitt lokalsamfunn. På Vestlandet var det flere steder ikke et ønsker om dramalinjer på 1990-tallet. Teater ble drama på 1960-tallet for å få innpass i skolen.
Løsningen kan være å lage teater i den gruppen man hører til. Dragshow er et uttrykk for det. Eller de somalske jentene får lese dikt høyt sammen på biblioteket etter skolen. De fikk ikke være med i teatergruppa av sine foreldre og lagde sin egen løsning.
Forslag for amatørteatergrupper for å kunne få til inkludering
Ta utfordringene med til instruktør, gruppe og styre:
- Be med, og se ekstra godt etter de du ikke ser eller snakker med til vanlig.
- Møte noen som er annerledes enn deg for å utveksle og ikke for å belære.
- Utlys uventet samarbeidsønsker.
- Legg andre premisser for deltagelse, øvelser og forestilling.
- Spill for andre enn dere pleier
- Spill på nye og ulike arenaer
Bruk motstanden i «like barn leker best» og møt det du ikke aksepterer. Hvor er eggen mellom forståelse av andres valg og akseptering av skavanker, og dine verdier og valg i teater? Inkludering kan det blid godt teater av, uten at temaene trenger å vises direkte på scenen. Ikke bare lag teater om inkludering og utestengelse, men inkluder. Alle menneskeformer og anneledeshet passer i alle teaterformer! Flere teatergrupper er dyktige på inkludering allerede, men se etter nye muligheter. Unngå å lage et eksklusivt amatørteater, fordi dere blir oppgitt over forandring og alt vi ikke forstår i vår hjembygd. Vi vil at dette skal bare skje naturlig, men det gjør ikke det. Det krever et fokus fra oss.
Hvordan inkluderer flere i teatergruppa di? Det kan være krevende og det krever vilje, men les mer her om hvordan du kan få det til. En person er bedre enn ingen!