På Slottsfjellet i Tønsberg har det historiske spelet om Kristina blitt spilt i sommer. Vi er på historisk grunn, og
det enorme amfiet vitner om et ønske om satse stort. Fortellinga handler om prinsesse Kristina, som forelsker seg i farens gjøgler. Gudleik og Kristina er umulig kjærlighet, men hun vil heller gå i kloster enn å bli gifta bort til noen andre. Faren, kong Håkon Håkonsson, er hardt pressa fra alle kanter. Kriger og konflikter truer i kulissene ute i Europakartet, samtidig som det familiære stridigheter. Hans ønske er å gifte bort dattera si til den spanske kongens bror, for å sikre at Norge og Danmark ikke havner i krig. Når Kristina setter seg til motverge, velger faren å true henne med å henge Gudleik og det resulterer i at hun går med på giftemålet for å spare livet til den hun egentlig elsker. Hun blir derfor et symbol på fred i sin oppofrelse.
Hvordan tru på ei kjærlighetshistorie?
Kristina og Gudleik sin kjærlighet er modig og utafor det som var tidas norm. De risikerer livet for den, noe som vitner om at den er sterk og at de virkelig elsker hverandre. Dette kommer tydelig fram i replikkene, men synes lite i spillet da det det er mye statisk. For at en som publikummer skal tru på ei kjærlighetshistorie som denne må følelsene komme fram i det fysiske spillet og i gode etableringer. Da vil også konflikten med faren bli mer truverdig. Dette preger mye av forestillinga, det verbale har hovedfokus og de ulike relasjonene blir ikke spilt ut. I store deler av forestillinga sitter flere av karakterene still på en halvsirkel av stein, og ser på det som foregår av spill. Jeg kan forstå at en ønsker å bruke det som naturlig ligger i scenografien, men jeg er usikker på om det er et godt regivalg i forhold til å bygge karakterene skikkelig samt vise relasjoner og status.
Fortellerens rolle
Forestillinga har en fortellerrolle, som fryser spillet for å utføre lengre og kortere monologer adressert ut mot publikum. Spillarenaen er stor, noe som gjør at skuespillerne bruker tid på bevege seg rundt og ofte blir fortelleren løpende rundt i scenografien som et forstyrrende element. Det er ikke alltid lett å følge med på når han starter spillet, eller hvilke karakterer han «drar i gang» av samme årsak, fordi bevegelsene blir så små i det store uterommet. Fortellerens monologer blir også lagt i ei forklarende rolle til de ulike scenene, noe som oppleves som unødvendig da spillet i seg sjøl formidler dette.
Gode regivalg for amatørene
Det er amatørene, i hovedsak barn, som står for ensemblespillet sammen med regissør Gard B.Eidsvold. Ensemblespillet fungerer godt, amatørene viser stor spilleglede og det er gjort gode regivalg for gruppa. Band mime brukes som forsterkende grep når Håkon Håkonsson får besøk av gjøglere, og det skal fortelles ei histore. Seinere i forestillinga brukes det flere elementer fra folketeatertradisjonen, som akrobatikk og bruk av ild i form av ildsluking, diablo og poi. Disse scenene har også humorelementer, noe som er typisk for tradisjonelt folketeater, der gjøglerens oppgave er å få publikum til å le. Dette lykkes en også med i «Kristinaspelet», det er i disse partiene publikummet humrer, men de gjør også at scenene får et sterkt visuelt uttrykk med mye bevegelse og dermed blir en tydelig kontrast til de mange stillestående scenene ellers i stykket.
Totalt sett oppleves «Kristinaspelet» som nærmest en lang monolog, der de ulike skuespillerne avleverer replikker og har lite interaksjon med hverandre. Desto hyggeligere er det å se at amatørene har fått god regi, og at det er gjort gode regivalg, til ei skuespillergruppe i ensemblet som ikke en gang er nevnt ved navn i programmet.
Les også
«Marispelet» på Rjukan spiller på de nasjonalromantiske strengene, men manuset har et forbedringspotensial. Les hele anmeldelsen her!
